av David Skaufjord
Fra tid til annen dukker det opp teknologi som gjør livet enklere og bedre for brukerne, og i beste fall fremmer menneskeheten: Navigasjonsprogrammer, interaktive leksikon, delingsøkonomiske vidundere og kommunikasjonsprotokoller som knytter verden tettere sammen.
Andre ganger dukker det opp teknologi som er så langt ute at det truer med å velte en hel industri, og hvor man ikke ser noe annet råd enn å grave ned alle bevis på at det noen gang har eksistert, i en ørken i Nevada. Det er på mange måter enda mer interessant.
iSmell – lukten av internett
Første varsellampe burde ha blinket da noen foreslo å kalle produktet for «iSmell», og den neste da de forklarte hva produktet var ment å gjøre, men det skjedde altså ikke: i stedet valgte investorer å spytte $20 millioner i den personlige luktsynthesizeren fra Digiscents Inc, en USB-tilkoblet enhet fra 2001 som ga svaret på spørsmålet ingen noen gang hadde stilt, nemlig «hva om man kunne sniffe nettsider, eller sende luktbeskjeder over e-post»?
iSmell var utformet som en haifinne, med masse små luftehull, og fungerte som en slags printer for lukt. Den krevde påfyll av hundrevis av forskjellige kjemiske komponenter som kunne blandes etter brukerens – eller tilfeldige folk på internetts – eget forgodtbefinnende, for å skape «nye og spennende olfaktoriske opplevelser».
Produktet tok aldri av – noe alle som faktisk har tilbragt tid på internett kunne fortalt med én gang – men DigiScents bakmenn har flere ganger uttalt at konseptet vil «finne veien tilbake til markedet, når verden er klar for det» – noe den ikke har vist seg å være de siste 22 årene.
TempleOS – det bibelske operativsystemet
Etter en periode med maniske episoder og schizofreni, mottok den begavede utvikleren Terry A. Davis i 2003 etter eget vitnesbyrd en åpenbaring fra Gud, som ga ham i oppgave å lage sitt Tredje Tempel – i form av et operativsystem til PC.
Davis brukte de neste ti årene på prosjektet, og Vår Herre hadde veldig tydelige tekniske spesifikasjoner: oppløsningen ble låst til 640 x 480, med 16 farger, med én lydkanal og null mulighet for oppkobling mot internett – noe som allerede kan sies å være litt bakpå i 2003.
TempleOS ble utviklet i et eget programmeringsspråk, kalt «HolyC», og bestod av mer enn 100.000 linjer kode. Brukergrensesnittet så ut som det var tegnet i MS Paint, noe det kanskje også var, og programikonene bestod av roterende 3D-objekter som gjorde at alt på skjermen konkurrerte om oppmerksomheten samtidig. Blant de mer populære innebygde applikasjonene fant man en flysimulator, et bibelsk skytespill samt det enigmatiske pilgrimspillet «After Egypt», hvor spilleren kommuniserer med en brennende busk ved hjelp av en tungetalende stoppeklokke, straffer blasfemiske barn og lager tegneserier om Moses.
Om dette virker forvirrende, kan jeg love ytterligere forvirring om du beveger deg inn på Davis’ utviklingsdagbøker på YouTube, hvor den andpustne og usammenhengende utvikleren gjør sitt beste for å forklare skaperverket mens han synker gradvis ned i desperasjon og galskap.
Til tross for sin åpenbare mentale lidelse, evnet den begavede programmereren å lage et komplett operativsystem, og det helt på egenhånd – og ble hyllet av teknologipressen for operativsystemets tekniske kvaliteter.
Arbeidet stoppet i 2017. Et halvt år etter omkom Davis da han ble påkjørt av et tog.
TempleOS kan lastes ned gratis på https://templeos.org/, eller mot en donasjon til arbeidet med mental helse.
E.T.
Etter megasuksessen med Steven Spielbergs spillefilm E.T., som hadde tatt år å lage med et team på hundrevis av mennesker og et skyhøyt spesialeffektbudsjett, bestemte Universal Studios seg for å kapitalisere på den relativt nye trenden dataspill – og klemme ut en spilladaptasjon på skarve 5 uker – med én enkeltperson bak spakene.
Resultatet er et av de mest forhatte spillene gjennom tidene, en forvirrende affære hvor du spiller en grovpixelert versjon av den folkekjære E.T.-figuren, uvisst av hvilken årsak tegnet med grovpixelert penis, som traverserer diverse grøfter som er hakket for dype til at du klarer å komme deg ut av dem med spillets noe slepphendte fysikkmotor, i det som ser ut som det gamle Romerriket – på jakt etter telefondeler, med formål om å ringe hjem – det eneste som vitner om at spillutvikleren faktisk har sett filmen, men tydeligvis ikke hele, da hele poenget er at telefonen ikke har denne funksjonen i historien.
Spillet ble grunnet filmens popularitet trykket opp i 4 millioner eksemplarer – hvorav 3.5 millioner ble sendt rett tilbake til fabrikken. Dette satte en årelang stopper for film-til-spilladaptasjoner, og skapte en generell frykt for investering i spillmarkedet. Resultatet ble så pinlig for Atari at de angivelig gravde ned hundretusenvis av eksemplarer på en søppelfylling i New Mexico, noe de nektet for, men som viste seg å være tilfelle da et dokumentarteam i 2014 bestemte seg for å grave dem opp igjen.
Spillskaper Howard Scott Warshaw gikk på en betydelig smell, og forlot spillindustrien. Etter lengre tid i terapi, bestemte han seg for å utdanne seg til å bli psykoterapeut, og endte med å spesialisere seg på «traumer og stress forårsaket av å jobbe i Silicon Valley». Han ga senere ut en terapibok, samt den selvbiografiske «Once Upon Atari: How I made history by killing an industry».
ASK JEEVES og andre toolbars
Det er vanskelig å huske en verden før Google, et navn som har blitt synonymt med selve søkebegrepet. Googles geni var å rangere sider ut fra hvor mange sider som linket til den, men i verdensvevens tidlige gullrush var markedet oversvømt av søkemotorer som pløyde nettet på jakt etter søkeord som oftere enn ikke var rene påstander fra nettsideskaperne selv, for så å servere disse tilbake til søkeren iblandet en solid dose betalte treff. Et tidlig forsøk på å personalisere søkeopplevelsen, var Ask Jeeves, hvor baktanken var å erstatte mekaniske nettinteraksjoner med ansikt-til-ansikt-kommunikasjon med en provoserende overklassefigur som fremstod som han dømte deg hver gang du lurte på noe.
I det tidlige mylderet av søkemotorer, hvor alle konkurrerte om å bli din startside, fant Jeeves snart ut at at han kuppe verktøylinja i nettleseren din, da denne av en eller annen grunn ikke var regulert – ettersom de tidlige webutviklerne stolte på brukerens egen dømmekraft, et klassisk internettfeilgrep. Jeeves, og andre søkemotorer, kom snart med sin egen Toolbar, et permanent søkefelt øverst i nettleseren som ikke bare var lett tilgjengelig hvor enn du befant deg på nett, men også spionerte på alt du skrev, tok enorme mengder plass og sakket ned hele maskinen – noe alle som var på besøk hos eldre slektninger – og da snakker vi eldre enn 13 – mellom 1996 og 2006 fikk erfare når vi ble bedt om å fikse maskinene deres, og deretter uten unntak ble anklaget for å ha ødelagt den.
Det kunne virke som om toolbarenes primærfunksjon var å installere andre, og var du så uheldig å installere én, noe som ikke krevde mer enn at du sneiet OK-knappen etter å ha vært innom en ny søkemotor, satt du plutselig der med 4-5 nye elementer på verktøylinja. Ettersom det ikke fantes noen øvre grense for antall, kunne den ulykksalige nettpioner etter kort tid bli sittende igjen med et nettleservindu som bestod av kun ramme og null vindu.
MICROSOFT BOB
I et forsøk på å komme et nytt og data-uvant publikum i møte, bestemte Microsoft seg på midten av 90-tallet for å gjøre opplevelsen av operativsystemet Windows mest mulig brukervennlig – ved å legge det hele til et psykedelisk hjemmemiljø, med en hjelpehund kalt Rover, som holder konstant øyekontakt mens den ser ut som den driter, og gir deg råd i snakkebobleform som fyller store deler av skjermen.
Bill Gates hadde notorisk lav tro på internett på 90-tallet, men lot seg overtale til å bygge inn støtte for det i dette programmet som av en eller annen grunn ble hetende BOB – og for $5 i måneden lot programmet deg sende opptil 15 e-post – forutsatt at du ringte et tollfritt nummer for å få noen til å veilede deg gjennom prosessen, da dette var utenfor Rovers kompetanseområde.
Microsoft BOB ble latterliggjort og senere lagt ned, men hjelpehunden Rover fant nytt liv, som den enda mer misforståtte og forhatte Clippy.